 |
| Georg Hasle in Justisdepartementet spring 1944 |
this diagram was found in the basement in the communal department in Oslo where this illustration of the Nasjonal Samling idea of how Norway should be divided "when" the nazi would have won the war. it is essentially a recipe of how they would have wanted the country to have been lead. Norway was to be lead by Vidkun Quisling at the top with the support of the NS party. Fyrer is to lead the counties and each of the counties would be ruled more independently than it is today, the fyrer was to have more power than fylkeslederen has today. they would essentially appoint several smaller kings to each county. The fyrer was important to the Nasjonal Samling ideology. they were to build apone the current state of noway where it is divided into the state, the county, and the municipality, but they wanted a powerful system of command. all local decisions was to be taken by the fyrer and his support system. the idea of it is closer to the American state system than anything else. NS operated with a concept of a kind of municipal autonomy. But in practice, the distinction between state and municipal self-will would have been lifted.
this text is derived from an article that Bård Amundsen wrote in 2016 for Forskning.no
imens
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Norge seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet. Kong Haakon og regjeringen nektet å overgi seg, men etter to måneder hadde tyskerne erobret hele landet, og fra da av og til frigjøringen i 1945 sto Norge under tysk okkupasjon. Kongen og regjeringen flyktet til London og fortsatte kampen derfra. Under okkupasjonen ble Norge styrt av den tyske nazisten Josef Terboven, som fikk tittelen rikskommissær og kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Alle partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling, som snart fikk besette alle statsrådspostene og med overtalelse og tvang søkte å omvende det norske folk til nasjonalsosialismen. Det ble innført streng sensur, og motstandere av regimet ble forfulgt. Det tyske militære, Wehrmacht, utgjorde en okkupasjonsstyrke på flere hundre tusen mann, og militære interesser kom til å sette et sterkt preg på norsk økonomi, nærings- og arbeidsliv. Tyskerne bygde brakker, kanonstillinger og festningsanlegg i stort omfang med norske penger, norske leveranser og norsk arbeidskraft. Okkupasjonen møtte motstand, og det utviklet seg en sivil og militær motstandsbevegelse. Den sivile var rettet mot Nasjonal Samlings nazifiseringsfremstøt, mens den militære tok sikte på å bygge opp en undergrunnshær som skulle tre i aksjon ved frigjøringen, og som det siste krigsåret også drev sabotasje. Frigjøringen av Norge startet da sovjetiske tropper rykket inn i Øst-Finnmark høsten 1944, mens tyskerne raserte resten av Finnmark og Nord-Troms, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover. For øvrig ble landet frigjort på fredelig vis da tyskerne overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. 7. juni kom kong Haakon tilbake fra London. Den sittende regjeringen i Norge, ledet av Johan Nygaardsvold, avviste tyskernes ultimatum om å overgi seg ved invasjonen 9. april. Regjeringen flyktet i stedet sammen med Stortinget og kong Haakon til Hamar og deretter Elverum, hvor Stortinget holdt sitt siste møte om kvelden 9. april. Det tyske nærværet i Norge hvilte på tre pilarer. For det første lå den øverste sivile regjeringsmyndighet hos Josef Terboven, som sto direkte under Hitler og passet omhyggelig på at ingen fikk komme mellom ham og føreren. Terboven hadde sin egen stab, Rikskommissariatet, og styrte Norge gjennom sin kontroll med NS og den norske sentraladministrasjonen. Den andre pilaren var SS-apparatet og sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten Sipo og SD (Sicherheitspolizei und Sicherheitsdienst), inkludert Gestapo. SS var en rasistisk eliteorganisasjon som ønsket å satse på nordmennene som verdifulle germanere og gjerne ville rekruttere nordmenn som frivillige til Waffen-SS, den militære delen av tyske SS. Samtidig var SS smeltet sammen med sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten Sipo og SD, som hadde ansvaret for ro og orden. Sammenlagt ble dette først og fremst et sikkerhetsapparat med Gestapo og en egen SS- og politidomstol som dømte nordmenn til døden. SS og Sipo og SD ble i Norge ledet av Heinrich Fehlis, som igjen sorterte under Himmler i Tyskland. Samtidig forsto Terboven å gjøre sikkerhetsapparatet Sipo og SD til et redskap for seg selv. Den tredje pilaren var det tyske militære, Wehrmacht, som var uavhengig av Rikskommissariatet og SS og politi og sto direkte under overkommandoen i Berlin og i siste instans Hitler som øverstkommanderende. Wehrmacht var primært opptatt av sine militære oppgaver som gikk ut på å befeste og forsvare Norge mot en mulig alliert invasjon og å drive fly- og marineoperasjoner i Atlanteren. Det var da uklart om regjeringen ville holde fast på motstandslinjen, og Stortinget var innstilt på å forhandle med tyskerne. Imidlertid endret situasjonen seg dramatisk samme kveld da Quisling søkte å gjennomføre et statskupp. Over radio erklærte han at han hadde utnevnt en ny regjering med seg selv som statsminister, og at all motstand måtte opphøre. Neste dag krevde tyskerne at kongen godtok Quisling som ny regjeringssjef. Det kunne kongen og regjeringen ikke gå med på og satset i stedet på kamplinjen. 11. april utnevnte de en ny og handlekraftig forsvarssjef, Otto Ruge. Norge var definitivt blitt en krigførende stat i storkrigen.
Under okkupasjonen ble Norge styrt av den tyske nazisten Josef Tverbotten, som fikk tittelen rikskomisær og kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Alle partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal samling, ledet av Vidkun Quisling, som snart fikk besette alle statsrådspostene og med overtalelse og tvang søkte å omvende det norske folk til nasjonalisme. Det ble innført streng sensur, og motstandere av regimet ble forfulgt.Close to literal translation.
during the occupation Norway was lead by the nazi Josef Tverbotten, he got the title as national commissioner and was supported by the german oppression system with a Gestapo spearheading it. All political parties were banned except for the nasjonal samling, that was lead by Vidkun Quisling , that soon got appointed to all the posts of government and with persuasion and coercion sought to convert the Norwegian people into nationalism. Strict censorship was introduced and opponents of the regime were persecuted.
etter
Mange sider av krigshistorien er kontroversielle, og alt under okkupasjonen startet en debatt som bare har fortsatt siden. Når det gjelder forspillet til 9. april, er det særlig forholdet mellom tyske og allierte angrepsplaner som har vært debattert. Et viktig utgangspunkt for debatten om Nygaardsvold-regjeringens utenriks- og forsvarspolitikk før krigen og dens opptreden i aprildagene 1940, ble den store innstillingen fra den politiske undersøkelseskommisjonen, kalt Undersøkelseskommisjonen av 1945. Denne tok også for seg riksrådsforhandlingene i detalj. Kommisjonens kritikk var så skarp at den kunne ha endt i riksrett. Nær sagt alle sider ved landssvikoppgjøret har vært kontinuerlig drøftet helt opp til våre dager. Det finnes en slags nasjonal grunnfortelling om krigen som går ut på at det store flertall av nordmennene sto på den rette siden og deltok i den gode strid, og at det er dette krigshistorien først og fremst dreier seg om. Grunnfortellingen står stadig sterkt, men i senere år har det mer enn før vært satt et spørsmålstegn ved den. Jødenes historie skrives om. Det blir lagt mer vekt på at det var norsk og ikke tysk politi som arresterte jødene, og at også ikke-nazistiske nordmenn gjorde jødeaksjonen mulig. Etter at den kalde krigen var over, har kommunistene fått en større plass i motstandshistorien. Offiserene er blitt underlagt en egen granskning. Det er blitt mer oppmerksomhet rundt den tvilsomme behandlingen av norske jenter som hadde tysk kjæreste, og de vanskeligheter som barn av tysk far og norsk mor, og barn med NS-foreldre har møtt. Okkupasjonshistorien har så mange spesielle sider at det er lett å se at den på én måte representerer et brudd i norsk historie. Likevel kan det trekkes mange forbindelseslinjer mellom okkupasjonsårene og tiden før og etter. Krigen skapte et nasjonalt fellesskap med virkninger langt inn i etterkrigstiden, om enn på bekostning av en minoritet som ble skilt ut som unasjonal. Okkupasjonshistorien styrket demokratiet som i mellomkrigstiden hadde vært under angrep fra både venstre og høyre. Den skapte et positivt norsk selvbilde på grensen til det selvgode. Samtidig endret den i noen grad innholdet i det nasjonale som hadde vært sterkt preget av 1800-tallets kulturnasjonalisme. Patriotisk innsats i motstandskampen ga nasjonal status uavhengig av om man var tilhenger av bokmål eller nynorsk og dyrket norsk bonde- eller embetsmannskultur. Opprustningen og alliansepolitikken etter krigen har sine røtter i krigsopplevelsene. «Aldri mer 9. april» ble et gjennomtrengende slagord. Siden arbeidsløsheten og gjelden forsvant, ga krigstiden et gunstig startgrunnlag for etterkrigstidens gjenreisning og vekstpolitikk. Tross den sterke kritikken av Nygaardsvold-regjeringen profitterte Arbeiderpartiet på krigsårene som radikaliserte opinionen og gjorde den mer mottagelig for partiets sosiale reformer og økonomiske reguleringspolitikk.
this text talks about the end of ww2 and the complications it had on the Norwegian society as there were extremely many nazis in Norway. The Nygårds government and the german invasion and the people partly responsible for the power the extreme nationalism had over Norway, and how they got handled afterward. the text also takes into account what happened to the Norwegian girls that either got pregnant or fell in love with German soldiers. the text talks about how the war breaks the image Norway has of itself in terms of historical events. it also takes into account the events empowered the democracy, it almost bordered of extreme self-centered. it also changed how the Norwegian people view the two languages we have, there was less of a divide between the officials and farmers' culture and choice of language.
The Norwegian court settlement after the war only covered crimes committed in Norway. This meant, for example, that the front fighter's actions in other countries were not affected, while many German and other foreigners were convicted and punished for war crimes they committed in Norway.
This shorter text only takes the controversy of the judicial settlement and say that is was highly discussed.
the texts are just taken from SNL.no and Wikipedia and edited slightly to showcase the theme.
No comments:
Post a Comment